Min første treningsøkt på åresvis. Ikke gjør som meg!

Denne uken var tiden kommet. Time for change! Jeg spradet rett inn på mitt lokale Sats/Elixia, og plukket opp tråden der jeg slapp den  for nøyaktig 5 år siden.

Jeg trodde egentlig det var over for alltid, da jeg litt kjepphøyt avsluttet mitt mangeårige forhold til treningsstudio den gangen. Jeg var gravid med min første datter, og å trene gjennom hele svangerskapet – det var ikke noe for meg. Jeg unnet meg å ta det litt rolig både de ni månedene det varte, og i tiden etter. I lang tid etter… De påfølgende årene løp jeg som en strikkball først med en datter, og så en til, samt utøvde hektiske maratondager på jobb. Tiden var knapp, og det ble med en sporadisk boot camp nå og da. Siden høsten 2013 har jeg rett og slett ikke trent meg svett en eneste gang. Det er jo nesten flaut å se svart på hvitt, merker jeg.

Oppstramming, kondis og styrke, det er hva jeg begynte å kjenne et snikende behov for. For joda, selv om jeg ikke nødvendigvis sliter med vekten, så er det kroppslige forfall – hold på å si – i fritt fall etter flere år uten nevneverdig vedlikehold. Hvor var det blitt av magemusklene, sprettrumpe og faste lår? Nåja, ikke for å si at at alt dét hadde vært så topptrent tidligere altså, men nå så jeg på meg selv at det var på tide å gjøre noe.

Og voilá, vips var jeg blitt en del av klisjéen av damer som melder seg inn i et treningsstudio i januar.

Jeg sjekket timeplanen online, lette frem tights, sports-bh og passe grei topp (minst 5 år gammelt rimelig utdatert treningstøy som lå begravd nederst og innerst i skapet, men pytt jeg er ikke så forfengelig – i hvertfall ikke på trening…), et par halvslitte joggesko, og så kjente jeg at noe skjedde; det var som om treningsånden kom over meg idet samme jeg dro på meg treningshabitten.

Smått hesblesende 5 minutter for sent ankom jeg “strength and core” timen – god gammeldags styrke med step, matte og frie vekter. Det er noe med gamle kunster. Som å sykle, du glemmer det ikke. Etter 5-10 minutter kjente jeg at grepene satt som de skulle, og muskler jeg ikke har brukt på lenge ble aktivert. Fy fader, for en deilig følelse!

Yes! Jeg følte at en god dose med endorfiner og energi bredte seg ut i kroppen. Og jeg tror jammen jeg ble hektet på første forsøk.

Treningsøkt

Sjekker ut bicepsen. Eller mangel på sådan. Men bare vent, du! 🙂

Nå var noe satt igang. Neste morgen fant jeg meg selv iført treningstøy allerede til frokost, og før jeg visste ordet av det sto jeg på en ellipsemaskin og trente kondis i intervalltimen kalt for “crossing”. Maskinen var ikke helt slik jeg husket dem fra sist, og jeg kastet lange blikk frem på skjermen til damene foran meg. Forsøkte så verdensvant som mulig å stille inn spaker og knapper til ca samme tall som dem, og tråkket i vei. 45 minutter senere var jeg rødsprengt i ansiktet og fullstendig utmattet og  – lykkelig. Ja, jeg tror nesten jeg går så langt som å si at jeg følte meg litt ruset.

Ellipsemaskin, treningssenter

Rødsprengt og lykkelig! Ikke la ellipsemaskinen skremme deg – den er lettere å håndtere enn du tror. Og det er jo gøy, jo!

Den der gode følelsen – og selvfølelsen – er i seg selv verdt turen til treningssenteret, kjenner jeg nå. At kroppen føles litt strammere, humøret stiger, og ansiktet får ny glød er nesten ren bonus. Jeg hadde helt glemt at det var sånn det føltes!

Her har jeg i årevis lurt meg selv til å tro at jeg var mer enn aktiv nok som småbarnsmor med hektiske dager. Men tenker jeg tilbake og er helt ærlig med meg selv, så er det mest snakk om stressfulle dager – som ikke har noe med trening å gjøre. Den rake motsetning egentlig. For det er ren og skjær anti-stress, den følelsen jeg har kjent på etter hver eneste trening gjennom min første ganske så aktive uke på treningsstudio.

Gudene skal vite at jeg (og du!) trenger et par slike anti-stress avtaler hver uke. Ikke gjør som meg og lur deg selv i årevis. Begynn å trene nå. Fordi du er verdt det.